I survived the dala dala in Tanzania

Fullmånefesten på Kendwa i påsken ble som forventet usedvanlig gøy, jeg synes at å bruke fullmånen som unnskyldning til en fest er fantastisk fint og dette er en tradisjon jeg synes vi skal begynne med i Norge også.  På Kendwa sov vi i en dorm bygget av strå, det gikk helt fint første natta men andre natta begynte det selvfølgelig å regne, tordne og lyne. De fleste vet at en stråhytte ikke er særlig vanntett eller vindtett så vi ble selvfølgelig temmelig våte og kalde der vi lå og prøvde å sove. Etter hvert ble den ene enden av sengen min så våt at jeg fant ut at jeg var nødt til å snu meg. Selv om jeg hater å ligge uten noe bak hodet, av den innlysende grunnen at jeg er livredd for at noen skal slå meg i hodet med en klubbe. Jeg er ikke særlig glad i lyn og torden hjemme heller men i Afrika er alt tusen ganger verre enn hjemme og siden det ikke finnes noe brannvarsler eller sprinkelsystem og det elektriske systemet på Zanzibar er så dårlig at jeg kunne lagt det opp bedre selv var jeg selvfølgelig ganske nervøs. På toppen av det hele fikk Kine i nabosenga melding om at noen hadde hørt at det var en orkan på vei. Jeg var ganske sikker på at vi kom til å dø den natten, og det var Kine også for hun hørte masse helikoptre som kom for å ta oss. ”Hører dere ikke helikoptrene? Herregud nå kommer de for å ta oss! Det blir krig. Vi kommer til å dø alle sammen. Er det seriøst ingen som hører helikoptrene?” Sånn holdt hun på ganske lenge før hun fant ut at det bare var viftene som lagde helikopterlydene! Hele denne natten lå jeg og klamret meg til lommelykten min (et godt råd: aldri dra til Afrika uten lommelykt), jeg har nemlig finni ut at lommelykten i tillegg til å lyse med også kan brukes som slagvåpen om det for eksempel skulle komme en mann med en klubbe. Dagen etter hadde jeg et fint lommelykt-avtrykk i hånda, for utrolig nok overlevde vi dette også selv om både meg og Kine var ganske sikre på at om det ikke kom en mann med klubbe så kom i hvert fall dormen til å blåse vekk eller lynet til å slå ned.

Dagen etter skulle vi hjem og selv om det var fint vær hele dagen begynte det selvfølgelig å regne da vi satt oss inn i taxien. I afrikanske taxier finnes det svært sjelden setebelter og sjåførene kjører ikke akkurat forsiktig. Jeg må ærlig innrømme at dødsangsten kom smygende også denne dagen ettersom veibanen ofte blir ganske glatt når det regner, i tillegg er asfalten på veiene her nokså slitt så den er temmelig glatt uten at det regner! Jeg tror nok heller ikke det finnes noen Afrika-kontroll hvor de sjekker dekkene her, så dere kan selv tenke dere hvordan det var å kjøre i hundretusen km i timen gjennom små landsbyer med unger og kuer løpende i alle retninger.

 

Som mange av dere der hjemme allerede har bemerket har jeg fått en real dose dødsangst etter at jeg ankom Afrika. Vi her nede har fundert litt på dette og kommet frem til at dødsangsten har sitt opphav i malaria tablettene mine – Lariam. Lariam har en liste over bivirkninger lengre enn et vondt år så jeg er i grunn ganske fornøyd med at dødsangsten er det eneste som plager meg. Egentlig så plager det meg ikke så mye heller, for nå legger jeg slagplaner for alt. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre uansett hva slags situasjon jeg skulle komme opp i. Det er for så vidt nok av situasjoner å komme opp i når man er i Afrika, så egentlig er det ikke så rart jeg har dødsangst her nede og jeg tror nok ikke all skyld kan legges på Lariam. Det finnes jo som sagt verken røykvarslere eller sprinkelsystem og jeg er neimen ikke sikker på om det finnes noe brannvesen i det hele tatt. Og hvis det gjør det er nok de like late som alle andre swahili-folk og ville sannsynligvis ikke giddi å møte opp for å slukke en eventuell brann. Men siden jeg har klart å holde meg i live i over to måneder her nede må jeg vel klare de to siste også.

Utrolig nok, med dødsangst og det hele, har jeg det ufattelig bra her i Afrika. Mange har spurt meg om hva vi gjør på dagene her, og jeg vet aldri hva jeg skal svare siden vi ikke gjør noe særlig. Men nå har jeg, sammen med flere i klassen, finni ut hva dagene går til: Vi har to timer skole om dagen, det tar ca et kvarter å gå hver vei og vi kommer oss aldri vekk fra skolen med en gang så der går det fort tre timer. Noen ganger drar vi på stranda rett etter skolen og da går jo dagen fort, ellers så tar det minst en time å spise lunch her og minst halvannen å spise middag, minst en time å sjekke mail (minst to hvis jeg skal sjekke facebook også). Hver tirsdag spiller vi volleyball og spiser pizza etterpå, hver torsdag er det quizz, det er ofte bursdager og andre fester og da går det jo mye tid både til planlegging og selve festingen. Også spiller vi mye kort og prater mye om mat, og noen ganger låner vi med oss projektoren fra skolen og ser på film på storskjerm.  Så ja, dagene flyr!

Som sagt går det en del tid til fest her, og sist fredag hadde vi drinkefest. To og to skulle lage sin egen drink også skulle de andre i klassen + Prepple fra Dumdum boys og kona (som jobber på skolen) bedømme den. Meg og Kine fant ut at vi skulle lage drink sammen, vi visste ikke helt hva den skulle inneholde men vi visste den skulle hete Konyagi. Konyagi er som dere helt sikkert forsto en svært så logisk sammensetning av Tonje og Kine – syntes i alle fall vi ganske sent på fullmånefesten. Etter en tur på Migoz (et av to steder de selger alkohol i Stone Town) fant vi ut at en blanding av Absolut Peach, den billigste romen vi kunne finne (Kine som insisterte på denne), hermetiske tropiske frukter, fersken juice, tropisk nektar og mango ikke kunne bli annet enn en suksess. Og nok en gang hadde vi rett. I tillegg til at drinken var fantastisk god lærte Kine meg at man kunne spise alle de hermetiske fruktene med gaffel etterpå og at det var der all alkoholen lå.

Søndagen etter drinkefesten skulle vi i utplassering, halvparten av klassen til Dar es salaam og den andre halvparten litt rundt omkring. Jeg skulle da til Marangu, en liten landsby oppi fjellheimen på fastlandet. Flyet vårt skulle egentlig gå klokka 8 søndag kveld men etter en rekke forsinkelser var vi ikke i Marangu før tirsdag formiddag. Ikke at det gjorde oss så veldig mye, natt til mandag ble tilbragt på et luksushotell i Stone Town og natt til tirsdag på et luksushotell ved Moshi (begge nettene selvfølgelig gratis). Mandag kveld satt vi to som skulle til Marangu på Zanzibar International Airport helt alene og så på Elling og spiste melkesjokolade. Ganske surrealistisk. I Marangu jobber vi på et sykehus drevet av den Lutherske-kirke, hvor vi holder på analyserer de strategiske ressursene sykehuset har.  Ganske spennende ettersom den afrikanske tankegangen er veldig ulik den europeiske og det er mye korrupsjon og annet snusk her, men også ganske frustrerende og trist fordi sykehuset kunne vært så ufattelig mye bedre hvis ikke folk hele tiden skulle putte penger i sin egen lomme.

Lørdag var vi en tur i Moshi og handlet mat, gikk en smule berserk siden det ikke finnes stort av mat å kjøpe på Zanzibar så tviler sterkt på at vi får spist opp alt. Hjem fra Moshi tok vi en dala dala. Den var selvfølgelig fylt til randen med mennesker og diverse og vi kjørte som vanlig temmelig fort. Jeg er fortsatt ganske overrasket over at jeg fremdeles lever.

Fredag går turen tilbake til Zanzibar, må ærlig innrømme at jeg gleder meg en del til å komme tilbake til resten av klassen og varmen der. I Marangu er det nemlig ikke mer enn 20-30 grader og siden jeg har blitt vant til 30-40 grader ++ som det er på Zanzibar fryser jeg meg halvt i hjel her. På lørdag skal vi selvfølgelig ha fest og på søndag skal vi til læreren og spise pølser og lompe og se på film.

Ellers så kjenner jeg at jeg også gleder meg til norsk sommer og at jeg savner dere hjemme ganske mye, men det er jo faktisk ikke mer enn 7 uker til jeg er hjemme igjen.

 

En påske i Zambia

Etter et heidundranes karneval var det en rimelig fyllesyk gjeng som pakket snippesken for å dra til Zambia. Noen pakket tilmed snippesken i fylla og fikk ikke med seg stort mer enn en joggebukse.

Planen var egentlig å ta båt fra Stone Town til Dar Es Salaam, men siden de hadde avlyst alle båtene som passet sånn at vi rakk flyet vårt fra Dar chartret vi likegodt vårt eget fly herfra. Det er sånt man gjør på Zanzibar. Fra Dar fløy vi til Lusaka, hovedstaden i Zambia, hvor vi sov over på et heller lugubert sted.  Chachacha het ”hotellet”, så vi burde vel på forhånd skjønt at dette ikke ville bli noen braksuksess. Det første som skjedde på Chachacha var at en tjuvradd var inne på rommet vårt og stjal en tannbørste(!) og et kamera, og tømte ut en boks idoform!! Og siden de andre fortalte ganske skumle nattafortellinger om dansken som delte rom med oss sov jeg ikke særlig godt den natta, og da dansken kom inn for å legge seg var jeg sikker på at han skulle slå meg i hodet med en klubbe så jeg la puta over hodet og hadde visst også laget noen ganske skremte lyder. Akkurat det med lydene kan ikke jeg huske, så jeg var nok temmelig paralysert av skrekk. I tillegg til at jeg var veldig redd måtte jeg veldig tisse, men siden vi ikke hadde bad på rommet og måtte ut i gangen torde jeg jo selvfølgelig ikke å gå på do så det var også et viktig bidrag til en svært så søvnløs natt. Klokka seks dagen etter tok vi buss fra Lusaka til Livingstone, en seks timers tur som i og for seg gikk svært så fort i og med at jeg sov omtrent hele veien.  I Livingstone ble vi superhappy da vi så hvor vi skulle bo, de som jobbet der var blide, det var basseng, bar og restaurant og varmt vann. At det var varmt vann der var vi veldig takknemlig for flere ganger siden Zambia er tusen ganger kaldere enn Zanzibar og fordi det var regntid og helt plutselig begynte å styrtregne så vi ble våte til skinnet flere ganger. Den ene gangen haglet det også, haglene var store som rosiner og det kjentes ut som å bli skyti tusen ganger med softgun. Der vi bodde hadde de også en laundryservice og siden de klærne vi vasker for hånd på Zanzibar ikke alltid blir like rene benyttet vi oss veldig av dette tilbudet og jeg vasket alle klærne jeg hadde med meg flere ganger.  Det er en ubeskrivelig følelse å fryse, ta seg en lang varm dusj tørke seg med et helt rent håndkle og ta på seg rene klær etter en måned på Zanzibar hvor man stort sett er gjennomsvett når man går i en iskald dusj og må tørke seg med et håndkle som er så fullt av såpe at det er helt stivt.

På lørdagen dro vi til Victoria Falls, helt fantastisk og virkelig et sted jeg anbefaler alle å dra. Her suste vi rundt noen timer, og gikk over til Zimbabwe hvor to av de jeg reiste med likeså godt hoppet 111 meter i strikk! Selv om ikke jeg var så tøff at jeg hoppet i strikk tok jeg en sånn tirolesa 111 meter over vannet og syntes det var helt vannvittig skummelt. Jeg skalv i en times tid etter at jeg var kommet meg trygt på land igjen, og følte meg så tøff at jeg måtte nødt til å kjøpe meg en t-skjorte.

Klokka fire dro hele gjengen på boozecruise, vi betalte 40usd hver og fikk transport til og fra hotellet, middag og FRI BAR! Boozecruiset var fullt av backpackere og alle hadde skjegg eller dreads, så nei det var ikke noe særlig kjekke gutter her heller.  Båten gikk på toppen av Vic Falls og vi fikk se elefanter som svømte, noe som visstnok er veldig uvanlig. Da cruiset var ferdig var flere av oss naturlig nok en smule på druen, så vi fortsatte festen i puben på hotellet før vi dro til et annet utested vi hadde blitt anbefalt. På dette utestedet var det både lokale og turister men siden de er kristne i Zambia er de lokale ganske ålreite.  Jeg danset tilmed med en afrikaner, noe jeg angret bittert på i ettertid. Det hele begynte med at jeg helt plutselig fikk en temmelig svett skinncaps på hodet, men selv om den var svett og ikke luktet noe særlig var den så kul at jeg hadde den på litt – første bom. Eieren av skinncapsen var like våt og luktet like ille som skinncapsen, men han var flink til å danse også spilte de veldig bra musikk der så jeg fant ut at én dans ikke kunne skade – andre bom.  Da jeg satt meg ned igjen kjente jeg nemlig at denne afrikaneren hadde overført sin svettelukt til meg, og hele den venstre armen min luktet rett og slett helt forferdelig vondt. Jeg hadde ikke så veldig lyst til at den venstre armen min skulle lukte sånn, så jeg prøvde meg først med å bare ta litt kondens fra ølflasken min å vaske meg med men det funket jo selvfølgelig ikke. Så da prøvde jeg ganske diskret å ta litt øl over og å blåse litt røyk på, heller øl og røyk enn svette liksom, men neeeida. Så da måtte jeg rett og slett gå inn på doen å vaske armen. Jeg fant meg et såpestykke og sto ganske lenge å skrubbet, til flere afrikaneres forundring (jeg kunne ikke like godt si at jeg sleit med å få vekk lukten av afrikaner til en afrikaner). De fleste ville vel trodd at dersom man står en stund å vasker seg med såpe og vann så forsvinner alskens ekle lukter, men afrikansk svette er altså unntaket – den satt som støpt. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli en smule desperat og livredd for at den venstre armen min skulle lukte sånn resten av livet mitt. Så da noen foreslo å dra hjem var jeg veldig klar for det, på veien hjem stoppet vi for å kjøpe mat. Jeg kjøpte en pai med potet og skinke!! Jeg burde vel egentlig skjønt at en pai med potet og skinke i Afrika helt sikkert kom til å smake verre enn det hørtes ut som men det gjorde jeg altså ikke, så på dette punktet var jeg kvalm både av den ene biten av pai med potet og skinke og lukten fra armen min. Da vi endelig kom hjem kastet jeg meg, bokstavelig talt, i dusjen, og skrubbet og skrubbet på armen min. Etter en stund ble jeg enig med meg selv at nå var det rett og slett umulig at denne lukten ikke var helt fullstendig vekk – meeen så feil kan man altså ta. Lukten forble. I et aller siste desperat forsøk smørte jeg alt jeg hadde av kremer og parfyme over og håpet at det i alle fall kunne døyve lukten til dagen etter hvor jeg kanskje i det minste kunne klare å tenke litt mer rasjonelt, på dette tidspunktet hadde jeg nemlig begynt å tenke på hvordan et liv med en amputert arm ville bli – det skal legges til at klokka nå var fire på natta.

Dagen etter våknet jeg klokka 9 og lurte på hva som luktet så forferdelig vondt, før jeg fikk summet meg og fant ut at det var meg selv. Etter nok en mislykket skrubbeseanse kastet jeg rett og slett inn håndkle og innfant meg med at lukten nok måtte slites av etter noen år.

Vi dro til Vic Falls denne dagen også, og selv om jeg var megaskuffa fordi jeg ikke fikk rafte pga regntiden og altfor høy vannstand, ble det en ganske fin dag. Vi gikk gjennom jungelen og masse elver med sterk strøm helt ned til bunn av fallene, en litt slitsom og litt skummel men fantastisk tur. Siden det selvfølgelig også denne dagen begynte å regne, tordne og lyne noe voldsomt fikk vi ikke gjort noen av de aktivitetene vi hadde planlagt. Så da dro vi tilbake til hotellet og fikk oss fem minutter på øyet før noen kom med den fantastisk lure ideen å dra ut å spise afrikansk mat!! Vi fant oss en restaurant med afrikansk mat som var ganske fin og helt klart var beregnet på turister, og maten var faktisk ganske god også. Men jeg ble jo selvfølgelig matforgiftet så hele den natten hang jeg over doen, det er aldri noe gøy å være dårlig men det aller aller verste var at klokken seks morgenen etter skulle vi på en seks timers busstur tilbake til Lusaka. Og en busstur i Afrika når man er kvalm er ikke å anbefale.

Bussturen tok selvfølgelig ikke seks men ni timer, og vi hadde én eneste pause på ti minutter i løpet av disse ni timene + at hele bussen måtte ut å vaske hendene for munn- og klovsyke en gang!! Sju av de ni timene bussturen tok satt jeg most mellom en temmelig feit afrikaner og vinduet og hele veien sendte de ELENDIGE afrikanske filmer på tven, selvfølgelig på så høyt volum at det spraket i høytalerne. Men heldigvis hørte Gud i alle fall en av de hundretusen bønnene jeg sendte opp til han natten før så selv om jeg var dødsens kvalm og ikke torde lee en finger, drikke en dråpe eller spise en smule så gikk turen fint og jeg brukte ikke spyposen jeg satt med i hånda i ni timer.

Vel tilbake på Zanzibar har lukten av Afrikaner forsvunnet og alt er bare velstand. På lørdag går ferden til Kendwa hvor vi skal på fullmånefest. Juhuu:)

Ny blogg – HURRA

Nå er det fryktelig lenge siden jeg har fått skrevet noe her, men det har, som jeg har forklart til flere allerede, sin naturlige forklaring i feltarbeid, feltrapport og mitt første møte med helsevesenet i Afrika.

Så – det første først. Helga etter vi hadde vært på Kendwa dro vi til Paje. Der bodde vi på en tom folkehøgskole med tjue dansker (nei, det var ingen kjekke gutter blant de tjue danskene), og hadde det svært så deilig. På fredag dro vi i gang en fest, for denne folkehøgskolen hadde nemlig sin egen bar!  På lørdag var vi på bbq i Jambiani, hvor jeg møtte det jeg trodde var det ekleste dyret i verden: eremittkreps! Denne eremittkrepsen hadde jeg mareritt om i en uke.

Da vi kom tilbake til Stone Town, begynte vi på feltarbeid. Jeg og to andre i klassen hadde feltarbeid om skolesystemet på Zanzibar og fikk lov å besøke en skole her bl.a. Det var gøy, bortsett fra rektoren som bare var skikkelig ekkel!!

Fredagen etter dro vi til Pemba, den andre øya som hører til Zanzibar. Dit fløy vi et timannsfly, og det var jo ikke noe særlig turbulent så jeg var 100% sikker på at jeg aldri kom til å komme hjem igjen. Men det gjorde jeg joJ På Pemba var de ikke veldig vant til hvite mennesker så det var en del (les alle) som snudde seg når det kom en dala dala i 1000 km i timen proppa med tjue hvite. På Pemba var jeg så heldig at jeg fikk seng på et dorm med fem andre i klassen, det var i og for seg greit helt til vi fikk se de andres rom som var tusen ganger finere. Vårt dorm var nemlig tre køyesenger som sto midt på gulvet og et bad under åpen himmel. Køyesengene var tre meter høye og det var ikke noe sengegjerde i overkøya, men siden jeg har høydeskrekk klarte jeg heldigvis å kapre meg en seng nede. Da vi skulle legge oss fant vi ut at det var en gul frosk i doen vår og det lå noe som ligna mistenkelig mye på musebæsj i alle sengene. Har aldri vært så nøye med å få myggnettingen ordentlig på plass for å si det sånn. På lørdagen dro vi ut med båt, noen skulle dykke og noen snorkle. Snorkling er gøy! Lørdag kveld dro vi til Misali Island, hvor vi skulle tilbringe natten under åpen himmel. Turen ut til Misali var litt skummel men veldig veldig fin. VI kjørte båt i bekmørket, hadde ingen lys og ingen redningsvester men fikk se en helt ufattelig stjerneklar himmel + masse lysende fisk som svømte ved siden av båten vår. Misali er en øde øy, det bor ingen der og er egentlig ikke lov til å sove der.  Da vi var i Paje så jeg som sagt en eremittkreps, og siden han lokale som jobber på skolen vår sa det var en million eremittkreps på Misali gruet jeg meg litt til å sove der. Meeen, den kvelden fant jeg ut at eremittkreps nesten er søte i forhold til det jeg så der og som nå har tatt plassen til hva jeg er mest redd for i hele verden nemlig kokosnøttkrabber. Kokosnøttkrabber er svære som bikkkjer, NEI jeg overdriver ikke, og de klatrer i kokosnøttpalmer og bor i huler på land!!! Så lørdag kveld førte med seg store knesmerter fordi jeg ikke torde sitte med bena i sanda.

Da vi kom hjem fra Pemba fikk jeg besøk av mamman og pappan min, det hadde jeg gledet meg veldig til og det var veldig koselig, sett bortifra at jeg var syk fire av de seks dagene de var her. Men det er jo litt ålreit å ha mamman og pappan sin i nærheten når man er syk og da. Sykdommen varte og rakk og siden jeg ikke fikk gjort særlig mye skolearbeid når jeg var syk men måtte levere en feltrapport fant jeg ut at jeg måtte en tur til legen for å få en legeerklæring så jeg kunne få utsettelse. Det var i grunn litt skummelt og dra på et afrikansk legekontor helt alene men det gikk veldig bra. Doktoren var alle tiders og han testet meg for alle slags lumske sykdommer, som jeg heldigvis ikke hadde. For å kunne teste meg for alle disse sykdommene måtte de ha en blodprøve så da ble jeg sendt inn på et ”laboratorium”, dette var et rom hvor alle som gikk forbi på gaten utenfor kunne se inn, jaja tenkte jeg og la frem fingeren min men neida da tok hun frem en gigantisk sprøyte og sa jeg skulle brette opp genseren. ”Nå får jeg i beste fall hiv” tenkte jeg da. Men hun knøyt en gummihanske rundt overarmen min og ba meg knytte neven, også stakk hun sprøyten (engangs-sprøyte så tror ikke jeg fikk hiv) inn og tømte meg for blod. Etterpå var jeg egentlig ganske fornøyd for hun traff på første forsøk og det har jeg hørt at de aldri gjør hjemme. Men jeg fikk nå et usedvanlig lekkert blåmerke da. Legen var ikke helt sikker på hva slags syk jeg var men jeg fikk en pakke antibiotika og den gjorde meg heldigvis frisk.

På fredag dro vi en gjeng til Saadani nasjonalpark på fastlandet, vi flydde timannsfly dit også men det var ikke så skummelt denne gangen bortsett fra når han skulle lande (på en gresslette!!!!) for da klarte ikke piloten det på første forsøk så vi måtte opp igjen også dreiv han å svingte og styrte noe veldig så da trodde jeg litt at vi kom til å dø. Men det gjorde vi jo ikke! I Saadani lå vi på luksuslodge, her var det varmt vann, god mat og høy service. Vi sov i kjempefine bungalower på stranden og meg og en som heter Kine til lå i et bur på verandaen. Jeg hadde håpet vi skulle høre noen dyrelyder noe vi ikke gjorde, bortsett fra insekter og fugler også trodde Kine hun så en babykrokodille. Men det var en salamander. På kvelden lå vi i en stjernehytte og drakk hvitvin og så på stjernene, også så vi masse masse aper. Jeg vil ha en ape!:) På lørdag dro vi på elvesafari og da så vi faktisk krokodiller og masse flodhester.

Når vi kom hjem på lørdag kveld hadde Roar og Kristian quizz (jeg vant) og etter den tok vi oss en fest, vi har nemlig klart å finne den eneste nattklubben i hele Stone Town og der er det masse (i alle fall noen) turister og AIR-CONDITION! Og best av alt så ligger det hundre meter fra der jeg bor!

I dag har jeg sitti lenge på skolen og lest (nerd) og så har vi vært på markedet og kjøpt oss kostyme til karnevalet vi skal ha på onsdag.  Jeg og fire andre skal være Spice Girls og jeg har da fått æren å være Baby Spice så i dag har jeg kjøpt meg en fantastisk stygg rosa nattkjole og diverse annet Baby Spice ting.

Til torsdag drar vi en gjeng på påskeferie til Zambia nærmere bestemt Victoria Falls, det gleder jeg meg masse masse masse til! Selv om det jo blir litt trist og litt rart å ikke være på fjellet i påska.

Til slutt litt kontaktinformasjon. Mitt Zanzibar nummer er: +255773908200 og min adresse (jeg ønsker meg brev, påskeegg og valentineskort på etterskudd) Gateway College p.box 3810, Shangani P.O., Zanzibar, Tanzania.

Sånn nå tror jeg at jeg har fått med det meste bortsett fra de to spørsmålene jeg alltid får: Nei jeg er ikke blitt noe særlig brun og nei det er ingen kjekke gutter her.

Skal prøve å bli litt flinkere på å oppdatere bloggen i fremtiden, men kan dessverre ikke love noe, siden dagene her av en eller annen merkelig grunn er ganske hektiske (vi gjør egentlig ingenting).

 

JAMBOOOO :)

Etter en reise på over et døgn hvorav, 7,5 timer ble tilbrakt i et sete og med en bukse full av whiskey (takk til Kristian for den:P), kom vi endelig frem til Zanzibar. Zanzibar er utrolig fin, utrolig varm og klam, utrolig grønn og med strandlinje så å si rundt hele øya. Tror nok jeg kan klare å kose meg her de tre neste månedene. Da vi ankom flyplassen på Zanzibar ble bagasjetrallene våre straks kapra av flere afrikanere som ville tjene noen grunker og gryn i tips. Jeg hadde jo selvfølgelig bare ti-dollar sedler og så mye hadde jeg ikke lyst til å gi så jeg sa jeg bare hadde norske penger og da fikk jeg flere ikke så koselige blikk. Jeg og en annen som bor på samme sted som meg, samme rom faktisk akkurat nå noe de har lovet å fikse meeeen dette er Afrika så det er ingen som vet helt når det skjer, ble puttet inni en bil og kjørt til Flamingo Guest House hvor vi skal bo frem til mai. ”Hotellet” er helt ålreit, enkelt men rent. Og vi har en takterrasse som jeg faktisk sitter på nå, her er det deilig vind og skygge noe en trenger her nede særlig fordi vi må dekke til både skuldre og knær siden de aller fleste av øyas innbyggere er muslimske og ikke har noe sansen for lettkledde mzungos. Mzungos betyr hvite mennesker, og det er det en del av her nede. Særlig nå for nå er det en ganske kjent festival her på øya, Sauti Zu Buzara (eller noe i den duren) som betyr Sounds of Wisdom. Vi var en tur innom der i går, det var kjempemoro. Kjempekul hip hop og r’n’b musikk med afrikanske beat, og selvfølgelig masse masse trommer. Det var særlig gøy å se på de små barna som sto å danset, noen av de kan ikke ha vært mer enn to-tre år men de hadde en helt syk rytme. På festivalområdet lærte jeg en ny ting også; hvordan marihuana lukter! Da vi gikk fra festivalområdet trodde vi at vi så en slange, det så veldig ut som en slange buktet seg over veien, men da vi kom litt nærmere viste det seg at det bare var en mann som sto og tissa. De som sto bortenfor trodde nok vi aldri hadde sett en mann tisse før da seks jenter plutselig setter i et skrekkslagent skrik for så å le oss halvt i hæl da vi oppdaga hva ”slangen” var. Fra lørdag til søndag var vi på nordkysten av øya, nærmere bestemt Kendwa. Der lå vi i kjempesøte bungalower og stranda var den fineste jeg har sett i hele mitt liv. Skikkelig paradis med kritthvit finkornet sand og knallblått hav. Skal få lagt ut litt bilder etter hvert men siden jeg ikke får ladet noe på rommet er det ikke helt enkelt. På lørdag kveld spiste vi middag på stranda og satt rundt bål med afrikanske trommer og sang etterpå. Vi norske slo til med en nydelig kanon av ”jeg gikk en tur på stien”. For alle dere jeg lovet å sende melding når jeg kom trygt frem som ikke fikk melding må jeg bare beklage, men det har seg sånn at det kortet jeg fikk ikke varte så veldig lenge og når jeg fikk kjøpt nytt gikk jeg selvfølgelig tom for strøm. Og som sagt får jeg ikke ladet noe på rommet, vi har nemlig bare en stikkontakt og den er på badet og i den passer selvfølgelig ingen adapter! Men nå har jeg fått bomsa lån av en stikkontakt så nå er mobilen oppe og går igjen Kommer sikkert også til å være litt på internett en gang i blant men det er ikke helt enkelt det heller siden det kun er noen få steder de har det! Derfor sitter jeg nå hjemme på hotellet og skriver og legger ut bloggen neste gang jeg er i nærheten av internett Noe annet som ikke finnes på Zanzibar er vaskemaskiner, så her må klærne vaskes for hånd! Hurra! Heldigvis tror jeg det går an å få de håndvasket av noen andre mot en liten betaling, så tror nok jeg skal satse litt på det altså. Nå er det beachen for min del! Varm og klam zanzibarklem fra meg kom flyplassen på Zanzibar ble bagasjetrallene våre straks kapra av flere afrikanere som ville tjene noen grunker og gryn i tips. Jeg hadde jo selvfølgelig bare ti-dollar sedler og så mye hadde jeg ikke lyst til å gi så jeg sa jeg bare hadde norske penger og da fikk jeg flere ikke så koselige blikk. Jeg og en annen som bor på samme sted som meg, samme rom faktisk akkurat nå noe de har lovet å fikse meeeen dette er Afrika så det er ingen som vet helt når det skjer, ble puttet inni en bil og kjørt til Flamingo Guest House hvor vi skal bo frem til mai. ”Hotellet” er helt ålreit, enkelt men rent. Og vi har en takterrasse som jeg faktisk sitter på nå, her er det deilig vind og skygge noe en trenger her nede særlig fordi vi må dekke til både skuldre og knær siden de aller fleste av øyas innbyggere er muslimske og ikke har noe sansen for lettkledde mzungos. Mzungos betyr hvite mennesker, og det er det en del av her nede. Særlig nå for nå er det en ganske kjent festival her på øya, Sauti Zu Buzara (eller noe i den duren) som betyr Sounds of Wisdom. Vi var en tur innom der i går, det var kjempemoro. Kjempekul hip hop og r’n’b musikk med afrikanske beat, og selvfølgelig masse masse trommer. Det var særlig gøy å se på de små barna som sto å danset, noen av de kan ikke ha vært mer enn to-tre år men de hadde en helt syk rytme. På festivalområdet lærte jeg en ny ting også; hvordan marihuana lukter! Da vi gikk fra festivalområdet trodde vi at vi så en slange, det så veldig ut som en slange buktet seg over veien, men da vi kom litt nærmere viste det seg at det bare var en mann som sto og tissa. De som sto bortenfor trodde nok vi aldri hadde sett en mann tisse før da seks jenter plutselig setter i et skrekkslagent skrik for så å le oss halvt i hæl da vi oppdaga hva ”slangen” var. Fra lørdag til søndag var vi på nordkysten av øya, nærmere bestemt Kendwa. Der lå vi i kjempesøte bungalower og stranda var den fineste jeg har sett i hele mitt liv. Skikkelig paradis med kritthvit finkornet sand og knallblått hav. Skal få lagt ut litt bilder etter hvert men siden jeg ikke får ladet noe på rommet er det ikke helt enkelt. På lørdag kveld spiste vi middag på stranda og satt rundt bål med afrikanske trommer og sang etterpå. Vi norske slo til med en nydelig kanon av ”jeg gikk en tur på stien”. For alle dere jeg lovet å sende melding når jeg kom trygt frem som ikke fikk melding må jeg bare beklage, men det har seg sånn at det kortet jeg fikk ikke varte så veldig lenge og når jeg fikk kjøpt nytt gikk jeg selvfølgelig tom for strøm. Og som sagt får jeg ikke ladet noe på rommet, vi har nemlig bare en stikkontakt og den er på badet og i den passer selvfølgelig ingen adapter! Men nå har jeg fått bomsa lån av en stikkontakt så nå er mobilen oppe og går igjen Kommer sikkert også til å være litt på internett en gang i blant men det er ikke helt enkelt det heller siden det kun er noen få steder de har det! Derfor sitter jeg nå hjemme på hotellet og skriver og legger ut bloggen neste gang jeg er i nærheten av internett Noe annet som ikke finnes på Zanzibar er vaskemaskiner, så her må klærne vaskes for hånd! Hurra! Heldigvis tror jeg det går an å få de håndvasket av noen andre mot en liten betaling, så tror nok jeg skal satse litt på det altså. Nå er det beachen for min del! Varm og klam zanzibarklem fra meg

Dagen før dagen :O

En liten oppdatering før jeg pakker ned pcen. Da var snippesken stort sett ferdig pakket. Føler jeg har glemt helt utrolig mye, men med tanke på hvor mye jeg har klart å fått pressa ned i kofferten så kan jeg vel umulig ha det. Gleder meg masse, masse til å komme ned til det varme regnet på Zanzibar!:) Nå får jeg vel gå å gjøre de siste forberedelsene før jeg tar kvelden, neste blogg kommer (forhåpentligvis) fra ZANZIBAAAAAAAR:):):):)

Nine days to go

Ja jeg er helt enig, det er en evighet siden jeg har skrivd blogg. Men jeg har faktisk glemt det helt bort, helt til Mariette minte meg på det forrige torsdag.

På lørdag vinket vi farvel til Tørst på livet-gjengen, med en særdeles vellykket fest. De skal altså på reise jorden rundt til Brazil, India, Sør Afrika osvosv. Heldiggrisene:) Sjekk ut hjemmesiden deres: torstpalivet.com,  og Siljis som blir lurt på direkten av Radio Grenland http://radiogrenland.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=123&I=332&mid=220.  Følger også opp med et bilde fra avskjedsfesten (stjålet fra Møllis:O)

Som du kanskje også har lagt merke til har bloggen min fått nytt utseende. Jeg har nemlig vært litt datanerd i dag:)

I dag er det 9 dager til jeg drar til Zanzibar. Gleder meg helt vilt!:) For de som ikke har fått det med seg skal jeg altså studere Internasjonal prosjektstyring på Zanzibar, og når jeg kommer hjem derfra har jeg (forhåpentligvis) bachelor i Internasjonal Markedsføring. (ja jeg veeet, jeg er flink). Sånn egentlig reiser jeg alene til Zanzibar men da vi var på klassetur i Skottland viste det seg at to gutter fra reiseliv også skal dit, så jeg reiser jo ikke helt alene da:)  Det er veldig mange som spør om jeg er reiseklar, og det er jeg altså ikke. Langt i fra. Men jeg har tatt et utall sprøyter med forskjellige vaksiner, begynt på malariatabelettene og dratt meg mye i håret for hvordan jeg skal klare å pakke klær og diverse for nesten fire måneder uten å overskride bagasjelimiten på 2o (tjue!) kilo. For å sette dette i perspektiv hadde jeg med meg 20 kilo da jeg var en langhelg i Dublin. Så jeg har vel hvertfall begynt. Kjenner jeg meg selv rett begynner jeg å pakke sent tirsdag kveld, må pakke ned våte klær fordi jeg ikke rakk å tørke de og løpe fra bensinstasjon til bensinstasjon for å få tak i alle de tinga jeg har glemt å kjøpe. 

Da avslutter jeg for nå med en oppfordring til alle om å legge igjen en kommentar (det er tilmed lov å gjøre det anonymt) + et flott sitat fra selveste Rune Rudberg jeg ikke kunne annet enn å le meg skakk av:

Flere leger tror at jeg rett og slett er immun mot kjønnssykdommer.
Rune Rudberg

En kjapp en..

Har visst blitt ganske lenge siden jeg blogga nå får jeg høre. Så da er jeg vel pent nødt til å komme med en liten oppdatering. Siden det har skjedd ganske mye siden sist tror jeg at jeg bare lager en fin liten stikkordsliste over hva jeg har gjort i det siste:

- vært på klasseavslutningsjulebordfest, flyttet hjem, langdistanseråna (som kristoffer kaller det) med min skjønne Mariette, laget pepperkakehus med mamma det ble forresten usedvanlig fint, vært snill (nissen), oversatt norske uttrykk til engelsk sausageweb, holdt på å kræsje, vært redd fordi noen luska utenfor vinduet mitt når jeg skulle sove og nei det var ikke bare innbilning, fått en tyggegummimaskin:), fått britney spears!!!!!!! på hue, ledd så jeg har grini, sett på håndball, vært sinna på katja og hovind johansen, vært på nachspiel, spist pita på bergbys, skrapet skrapelodd uten å vinne, fått dårlig samvittighet uten egentlig å ha noen grunn til det, sovet altfor lenge, kjøpt julegaver, ikke klart å kjøpe julegaver uten å kjøpe noe til meg selv, fortsatt en diskusjon selvom jeg visste jeg hadde feil, sagt noe forståelig i søvne, lest til eksamen, hatt eksamen, fått et blåmerke, hørt på musikk med minner, spilt håndball uten ball med helvis, hatt straffekonkurranse (med ball) i stua og vinni, spilt amerikansk fotball uten ball med helvis (jeg var seff qb1. HUT), brent en cd, sannsynligvis kjørt bil med promille over 0,2:O, fått et kunstverk laget spesielt til meg,  sovnet på sofaen, sagt noe så dumt at jeg ble overrasket over hvor dum jeg er, sagt noe så smart at jeg ble overrasket over hvor smart jeg kan være hvis jeg bare vil, lasta ned en sang jeg har sagt var stygg, tenkt på hva jeg skal gjøre i juleferien, lest se og hør, sitti på gulvet å skrivd blogg og fått så vondt i rompa at jeg måtte avslutte bloggen..

En liten en..

Jaha nå er klokka halv tre og jeg skulle fortsatt ha lest til internasjonal økonomi eksamen, men det gjør jeg altså ikke. Akkurat nå skriver jeg blogg og før jeg begynte på det spilte jeg litt på 123spill.no. Men jeg ser liksom ikke helt vitsen med å begynne å lese igjen nå heller  for jeg har nemlig lovt meg selv at dersom jeg leser helt til klokka tre kan jeg ta meg en lang pause og se Russland-Kroatia, og jeg har jo tenkt å se den kampen selvom jeg ikke leste helt til klokka tre. Det er jo begrenset hvor mange ganger jeg kan gjøre de fire oppgavene jeg har løsningsforslag på da, og å pugge forskjellen mellom depresiering og appresiering kan jeg gjøre i morra!

I går dro Helvis hjem for hun måtte ha corsa på EU-kontroll, heldigvis kommer hun opp igjen i dag:) Jeg kjedet meg  pittelitt i går, ikke noe håndball og ikke noe Helvis, men fikk jo lest endel og vasket hele leiligheten og det gjorde jo ikke akkurat noe. Også kom Kristoffer ned og holdt meg med selskap etterhvert.

Men nå må jeg slutte å skrive hvis jeg skal rekke å se Russlands kamp! Så da avslutter jeg med et sitat fra den danske håndballlegenden Anja Andersen:

“Hvad skal man med sølv, når man
ved at man er guld værd?!”

Kjære blogg -eller hva man sier!?!

Dagen da jeg egentlig skulle jobbe mye med internasjonal økonomi endte med at jeg leste pittelitt internasjonal økonomi, forbannet s***gaard  masse fordi han ikke har gitt meg noen løsningsforslag og er umulig å få tak i, så mye på tv (håndball-vm), var ute å røyka ganske mange ganger og spilte flere festlige spill på 123spill.no! Jaja, det kommer alltids en dag i morgen også! Tankegangen min er muligens grunnen til at sjansen for at eksamen blir avlyst på grunn av terrorangrep mot skolen er større enn at jeg får en bra karakter i internasjonal økonomi!

Meeen over på noe litt mer koselig:) Juleverkstedet i går ble en braksuksess, hvertfall frem til jeg sprutet superlim over et stort antall av de ti fingrene mine! Alle som har fått superlim på fingrene sine vet hvor digg det er, og hvor lett det er å få vekk. Nå tenker du kanskje at jeg er kjempedum som spruter superlim på fingrene mine, men det var altså ikke min skyld det var superlimet sin skyld fordi superlimet var usedvanlig rennende og tørket ekstremt fort! Men tross i det teite superlimet, som forresten langt i fra var noe supert lim, klarte vi å produsere flere flotte nisser og julekort (mine ble finest).

Før juleverkstedet så vi jo selvfølgelig på Norge mot Den Dominikanske Republikk en helt elendig kamp de første tjue men tok seg heldigvis opp etterhvert. Hva Marit Breivik ser i Anette Hovind Johansen er for meg uforståelig, greit at det HENDER hun kommer med noen fine skudd eller innspill til strek men med alle de tekniske feilene og skuddbomma hun har så holder ikke det, desverre. Også Katja Nyberg da, har aldri hatt noe særlig sansen for hun (bortsett fra da hun scorte på et direkte frikast så vi vant mot Ungarn  i EM i Danmark i 2002, som også endte med at Harald Bredeli gikk fra København til Århus. UFORGLEMMELIG) men i dette VM’et har hun spilt usannsynlig elendig! Er også forbanna på TV2 som velger å kun sende norges kamper på tv2 og resten på kanaler for rikfolk.

Jeg vil avslutte denne bloggen med å oppfordre alle til å se mer håndball (så kanskje tv2 tar til fornuft og sender litt flere kamper) og til å sende stygge mailer til tv2 og klage på at de ikke sender flere kamper!!

Helt, helt til slutt vil jeg oppfordre Helvis til å ikke glemme (og passe på at jeg ikke glemmer) å slukke adventslyset så det plutselig bare er noen få dager igjen til jul!:)

Ho! Ho! Ho!

Jeg synes adventstid er en veldig fin tid,  sett bort i fra at adventstid stort sett er ganske synonymt med eksamenstid som ikke er så fint selvfølgelig. Men når det er advent får man pakker (takk mamma)  og sjokolade (takk Helvis) hver dag, også kan man spise sjokoladerosiner og klementiner og julemarsipan og pepperkaker og masse annet som er godt og julete.  Noe annet som er fint med advent, noe av det beste faktisk, er at det er håndballmesterskap, og i år er det VM:) Håndball er definivt den beste sporten i hele verden og siden jeg ikke kan spille selv er det supert å kunne sitte hjemme i sofaen sammen med andre avdanka håndballspillere og rope og skrike og savne å spille håndball selv. Selvom teite TV2 nedprioriterer håndball noe helt sykt så vi må kjøpe sumo og se noen av kampene på pc’en!

Etter håndballkampen i dag skal meg og Helvis (min samboer) og noen andre inntrengere (du vet hvem du er) ha juleverksted og lage julekort og nisser:) Da skal vi bøtte nedpå med ordentlig julebrus fra Trio og julenissesjokolade, også skal vi høre på julemusikk! Også kommer vi helt sikkert til å synge litt og le masse som vi alltid gjør. Meg og Helvis har det ganske fint her i hula vår, selvom vi blir litt frustrerte over alt rotet og semulegrøten noen ganger, og har opparbeidet oss en fryketlig intern humor som ingen andre skjønner.  Det eneste som er kjipt med Helvis er at hun har blitt helt sykt datanerd og sitter på pcen dagen lang, unntatt når vi er ute å røyker, også ser hun ikke så digg ut når hun spiser nudler (hehe). Ellers så er hun ganske festlig og en veldig ålreit rumi. Hun har tilmed tatt med juletre opp til oss, så nå er det så koselig her atte:)

I dag er det nøyaktig elleve dager til jeg flytter fra Bø for godt, det skal bli helt ubeskrivelig deilig å komme hjem til mamman og pappan min, brødrene mine og pusen min, alle de skjønne jentene mine, senga mi (FRELSE), badet mitt, rene klær ferdig brettet, middag på bordet hver dag, kabel TV, lommeboka til pappa og en hel del andre ting:)

Fy jeg gleeeeder meg til jul!:)